Flotte Finnskogen
To vestlendinger på Østlandet. En stor skog mellom Norge og Sverige. En plass full av muligheter for O-fagspatruljen! Espen ankommer Oslo S tidlig fredags morgen med nattoget fra Stavanger. Vi skal møtes for å ta timeekspressen til Kongsvinger, og starter allerede å undre oss om vi får sett noe til elg, bjørn eller ulv. Vi konkludere med at skog skal vi få sett mye av, alt annet blir en bonus. I Kongsvinger setter vi oss på Finnskogen-Grue-bussen, nr. 510, som skal ta oss til Lundersæter - lenger går det ikke buss. Fra Lundersæter har vi fått bestillingstaxi som kjører på busspriser videre til Øyermoen. "Det blir 21 kroner hver", sier taxisjåføren og vi betaler for vår billigste taxitur noensinne.
Ved Øyermoen ligger det en nedlagt dagligvarebutikk, en del hus, men det er lite lyd. Vi er nå på egenhånd, og etter en rask ompakking står vi begge med sekken på ryggen - klar for en helg i mektig skog. Finnskogen turistforening har gjort det enkelt for turgåerne. Stinettverket Finnskogleden tar deg trygt gjennom hele Finnskogen om du vil. Vi følger leden øst for nordre og Søndre Øyersjøen ca. 5 km. Temperaturen ligger rundt 3-4 grader, lettskyet og ingen tegn til nedbør. Vi som hadde håpet på litt nysnø utover dagen... Videre går ruten til Viker - Abborhøgda - Sørli og så østover mot Lebikohytten. Totalt 15 km på godt merket sti første dag.
Uvant terreng for Vestlendingene! Men vakkert er det i Finnskogen!
Dagene er korte i november. Solen slukes rundt klokken 17, omtrent samtidig som O-fagspatruljens utsendte ankommer Lebiko - et gammelt gårdsbruk som er overtatt av Finnskogen Turistforening. Da er det ikke annet å gjøre enn å fyre i peisen og lage god middag. Resten av kvelden småslumres det litt i sofaen, og det leses ivrig i "Claus Hellebergs liv som veiviser i krig og fred". Også Helge Ingstads "Nunamiut" og "Pelsjegerliv" er medbrakt for å sikre et godt literært nivå på turen.
Det første man må gjøre er å få fyr i peisen. Det skaper stemning og varme i hytten - viktig for en ekte O-fager!
Neste morgen skal vi ikke si at vi ikke er utvilt. Flere timer søvn enn nødvendig er oppskriften for vellykkete turer i novembermørket. Men hvor skal vi gå? Vi tar en rask titt på kartet. En koie ved Lomstorp ca. 3 km øst fra Lebiko ser litt fristende ut, men det blir litt kort. Nord-øst ved Kojkilantjärn er det også en koie. Her er det ingen sti som viser vei - interessant! Vi bestemmer oss for koien ved Kojkilantjärn - noen kilometer over grensen til Sverige - og setter i marsj. Vi følger leden til Kissalamp, et nedlagt bruk en kilometer fra Lebiko. Deretter går det 500 meter med sti til en arbeidsvei i Sverige, denne følger vi noen hundre meter før vi tar nordlig kurs på kompasset og beveger oss ut i terrenget. Vi har ikke gått mange hundre meterne før vi ser bjørnespor i myren. Spennende for oss vestlendinger!
Her er det ikke lenge siden bamsefar har vært!
Det tar på å gå utenom sti, og etter en halvtimes spasering på kompasskurs bestemmer vi oss for å innta lunsjen. Gode og mette legger vi ut på nytt. Etter en god kilometer er det klart for å ta ut ny kompasskurs, vi skal i østlig retning og gjennom tettere skog. Espen tar ut kursen og treffer perfekt endepunktet av arbeidsveien som vi følger 800 meter før vi igjen setter kursen direkte nordover mot koien. Tåka begynner å tetne til, men det er lenge til det blir mørkt.
Fra det punktet vi forlater traktorveien er det omtrent en kilometer rett nordover. Skogen er ikke like tett lenger, men det er derimot tåken. Veldig stemningsfullt! Vi konkluderer med at skogen faktisk er litt finere på svenskesiden, hvem hadde trodd det?
Til vår store forbløffelse treffer vi på et scooterspor som leder oss de siste hundre meterne til "Scooterkoien". Villmarksfølelsen får et lite knekk, men jubelen står i tåka da vi ser i hvilken stand koien er i. Perfekt for O-fagspatruljen! Vi fyrer i ovnen, en stor svensk variant med dårlige muligheter for matlaging. Men det den taper på dårlige kokemuligheter tar den med glans igjen på varmeeffekt! Sydentemperaturene kom fort i den lille koia - kan man egentlig ha det bedre? Etter middag var det fram med Ingstad og vi la oss godt til rette i hver vår metallkøye. Den behagelige varmen hadde også noen snodige bieffekter: En flaggermus våknet fra vinterdvalen og fløy omkring oppunder taket i koien. For noen grasiøse bevegelser - en flott opplevelse!
For en fantastisk koie vi fant i Sverige! Her vil enhver O-fagsmann føle seg som hjemme!
Helge Ingstad er nesten like naturlig som kart og kompass på patruljetur!
Søndag. Ingen kollektivtrafikk fra oss og til Kongsvinger. De flekkene med snø vi så på lørdagen er smeltet bort. Det er et par grader varmere i dag. Kojkilatjärn ligger tungt i myra og tåka visker vekk trærne som er noen hundrede meter bortenfor oss.
Før man reiser er det selvsagt viktig å gjøre klart ved til de neste som skal bruke koia! Moderne hjelpemidler er lov, selv om øks selvsagt er å foretrekke! Alle foto: Espen Mills
Vi koster ut koia og gjør klar ved til neste besøkende, og det blir også litt tid til fotografering. Vi skal tilbake til Lebiko der vi har en avtale om å bli hentet. Vi har hele dagen til disposisjon, så vi legger ruten opp litt anderledes enn i går, med en liten runde i mer østlig retning. Takket være Marte i klassen kommer hennes foreldre og henter oss ved Lebiko, de har arvet en gård i nærheten og er der nesten hver helg. Mangelen på buss i helgene er kanskje den største haken med tur i Finnskogen, hvis man da ikke har egen bil. Vi ble kjørt til Kongsvinger og derfra tok vi timeekspressen til Oslo S. Hjemme i Oslo møtes vi av en støyende asfaltjungel og metallbokser på skinner. Grell kontrast til Finnskogens ro og tempo. Vi ønsker oss tilbake...
Se flere artikler om temaet friluftsliv:
