Jakten på snøuglen

Byen Barrow ligger ved polarhavet helt nord i Alaska. Nord for Barrow er det bare is så langt øye kan se. Pakkis som skruer seg i fantastiske formasjoner og lager et eget drømmelandskap i hvitt.

Over isen flyr store kritthvite polarmåker, en og annen ternelignende sabinemåke passerer synsranden. Ute på isen ligger det ringseler ved små åpne råk. En eller annen plass ute i isødet må det være isbjørn! Spent studerer jeg formasjonene av is i kikkerten. Der - sitter en hvit fugl på en isblokk. Det skulle ikke vært?? Jo, visst søren, det er en snøugle!

Snøuglen er ikke lett å få øye på uten kikkert eller teleobjektiv. Den brukte pakkisen som sitteplass på dagtid. Om natten, i full midnattsol, jaktet den på tundraen etter lemen og småfugl. Ikke så rent sjeldent jaktet den også etter småfugl i selve byen. I ren Harry-Potter- stil strøk den lavt over hustakene før den vaglet seg på et utkikkspunkt, klar for et måltid. I Barrow erstattet snøspurven og lappspurven våre hjemlige spurvearter. Spesielt snøspurven var vanlig og den fant hekkeplasser i bygninger og utrangerte bilvrak.

Bak Barrow strekker tundraen seg som et evigvarende teppe. Vinteren slipper aldri taket her, selv sommerstid. Permafrosten ligger ubamhjertig i bakken, kun det øverste jordlaget tiner og bakken er vasstrukket. Tett i tett ligger det små dammer, innimellom også større vann. Men mange av dem har fremdeles iskappe over seg. Heldigvis er det for kaldt for myggen ennå. Vi ankom 18 juni, forberedt på myggplager. Men en temperatur som lå rundt nullpunktet kombinert med en sterk nordavind fristet ikke myggen. Mygglarvene hadde det foreløpig best under vann

Likevel var tundraen full av vadefugler som har mygglarver på menyen. Arter som i Norge er svært sjeldne trekkgjester var her vanlige hekkefugler. Polarsvømmesnipa var her for eksempel, mye vanligere enn svømmesnipa. Alaskasnipen var over alt på tundraen. Etter hvert ble også flere par av den mer fåtallige langnebbet bekkasinsnipen oppdaget.

Av joer var polarjoen den vanligste arten. Grov og stor satt den lett synlig på tuer på tundraen. Kom en for nær reiret nærmet den seg med ilske angrep. Polarjoen stjeler ikke så mye mat fra andre fugler som vår hjemlige tyvjo. Polarjoen fanger heller maten selv, og da er det ofte smågnagere det går ut over.

Alle foto: Stig Frode Olsen

Med så mye ferskvann var det selvsagt også en del andefugl. Havelle, stjertand og stellerand vanlig var relativt vanlige arter. Området rundt Barrow har nesten hele bestanden av hekkende Stellerender i Nord-Amerika. Flere skilt i området ga informasjon om denne spesielle forekomsten. Artig å være på en plass hvor ikke stokkanda er den vanligste grasanda. I noen innsjøer kunne en også finne mer spektakulære arter som praktærfugler og den eksotiske brilleærfuglen.

Etter en lang rundreise i Alaska var det nettopp områdene rundt Barrow som ga mest mersmak. Den ufattelige skjønnheten i is-landskapet og det utrolige arktiske fuglelivet ga inntrykk som jeg seint vil glemme.

Se flere artikler om temaet studieturer:

Forrige
Forrige

Fiskende bjørner i Alaska

Neste
Neste

Besøk på Akvariet i Bergen