Fantastiske Mývatn på Island
Europas største forekomst av andefugl ligger tett opptil polarsirkelen på forblåste Island. I sprekksonen mellom to kontinentalplater, der den europeiske møter den amerikanske og varme kilder, vulkankrater og lavasteiner danner nærmest et fantasilandskap ligger en gedigen innsjø som har fått navnet Mývatn.
Den grunne innsjøen blir forsynt av næringsrikt kildevann. Dermed er det særdeles gode vekstvilkår for alger, dyreplankton og insektlarver. Til sammen blir dette et restaurantbord uten sidestykke i europeisk sammenheng for sultne og nebbete ender. Ingen tilfeldighet at Mývatn egentlig betyr myggvatn. Det har vært lange tradisjoner i Mývatn for lokalbefolkning og sanke egg til husbruk. Men da lot de det alltid være 3-4 egg tilbake i kullet, slik at andemor fortsatt fikk sikre slektens gang. Bærekraftig utnytting av ressursene med andre ord. Eksempel til etterfølgelse den dag i dag, for mange mennesker som enten ikke bryr seg, eller ikke forstår sammenhengene i naturen.
I andesammenheng er denne innsjøen en gedigen smeltedigel. Her møtes amerikanske og europeiske andearter. Også ender fra den tempererte sonen så vel som ender fra den arktiske sonene finner her gode hekkebiotoper. Det formelig koker av ender i dette området. Til sammen hekker det 13 forskjellige andearter. Forekomsten er så unik at i 1974 ble innsjøen fredet som et naturreservat.
Den utrolig vakre islommen.
Et islom-par svømmer inn i sommernatten.
I Mývatn finner du Europas eneste forekomst av islandsand, en amerikaner som opprinnelig hekker i hule trær men som ved Mývatn legger reiret i de utallige hulrommene i lavalandskapet som omgir innsjøen. I elven Lexa som strømmer ut av Mývatn finner vi nok en amerikaner: Den ufattelige vakre harlekinanda som trives i den heftige elvestrømmen. Harlekinanda er nesten en karakterart i enkelte elver på Island, men ved Mývatn er den særdeles tallrik. Bergand, havelle og svartand hører til de arktiske artene, mens stjertand og skjeand har hovedutbredelsen i den tempererte sonen.
Harlekinand.
Bergand.
Men det er ikke bare andearter som trives i Mývatn. Det er også ufattelige mengder med grågjess. Du ser dem nesten over hele Island. Parallellen til sauene i Norge er slående, da de gresser på de grønne markene og har funnet det godt og behagelig å hvile seg på asfalten. Og det hendte ikke så rent sjeldent at jeg måtte bremse ned, for å la gåsemor og gåsefar vagge pent og pyntelig ned i veigrøften, med selvrespekten fortsatt i behold.
Grågås i majestetisk svev.
To fargerike horndykkere. Alle foto: Stig Frode Olsen
Den lille fargerike horndykkeren som tilhører lappedykkerne, har på Island en livskraftig bestand. Horndykkeren er for øvrig nylig rødlistet i Norge. Sjarmerende tillitsfull lar den seg betrakte på nært hold og med gullfarget hodepryd er den litt av et syn. En skal heller ikke lete lenge før en oppdager både smålom og islom ute på vannflaten. Islommen er vanlig langs deler av kysten i Norge vinterstid, men har sin eneste hekkeforekomst i Europa på Island. Stor og tung som en gås og med kontrastrike svarte og hvite tegninger er den et imponerende skue. Stadig kan en høre dens klagende rop som også er en fast lydkulisse på enhver amerikansk film, som viser scener fra villmarken.
Se flere artikler om temaet studieturer:
