Fugler i vinterfjellet

Når det gulner på myrene og toppene blir hvite, har de fleste fuglene forlatt fjellet og funnet veien til sørlige trakter. Noen drar allerede i august, blant disse mange vadere som har lang vei til Afrika. Snøspurv, sivspurv og lappspurv derimot, for å nevne noen, skifter meny fra insekter til frø og blir ofte til første snøfall.

Det skulle være unødvendig å nevne at vinterfjellet i Norge er et barskt sted, særlig for dem som ikke har en hytte å ty til når vinterstormens jagende kulde fyker over hei og tind. Ja, en ting er å finne ly, noe annet er å finne mat i denne hvite og ødslige kuldeheimen når dagslyset er kort og skimrende, eller som i Nord-Norge hvor det er borte i uker eller måneder. At de fleste rømmer er forståelig, dette er et sted bare for de få og utvalgte. Det er da også bare fem fuglearter som lever i vinterfjellet i Norge: to vegetarianere: fjell- og lirype, en renovatør og opportunist: ravnen, og to rovfugler: kongeørn og jaktfalk.

Fjell- og lirype

Det er sagt at alle ryper dør en voldsom død, og at få eller ingen faller om av alderdomssvakhet. Fra eggene legges til vinteren er over, er rypa utsatt for tallrike fiender: egg- og kyllingrøvere som ravn, kråke, røyskatt og rev mens ørn, falk og jegere gjør nye innhugg utover høsten og vinteren. Bortsett fra en kritisk periode like etter klekkingen, har nemlig rypa nok at mat i fjellet. Når bær og blader tar slutt, står nemlig bjørkeskogen der med sitt ubegrensede lager av bladknopper og rakler. Det blir å spise nesten hele tiden, og på de beste dagene kan en enkelt rype ta mellom 5000 og 10 000 knopper. Det utgjør i tørrvekt ca 150 gram, dvs. ca 1/3 av kroppsvekten, så det er ikke noe latmannsliv å sprade i bjørkekrattene! Nå er det mye cellulose og andre motstandsdyktige stoffer i knoppene slik at nettoutbyttet blir ikke så stort. Derfor beveger rypa seg minst mulig og bare tripper omkring i krattene og tar de laveste kvistene som kan nåes uten vingearbeid. Det krever nemlig mye energi og varmetap, så på vinterstid flyr rypa nesten bare når farer truer.

En rype som vaktsomt holder øye med fotografen. Den stolte lenge på kamuflasjen sin i den steinete ura der breen akkurat hadde trukket seg tilbake. Foto: Espen Mills

Rype i flukt, tatt ved Folgefonna i juli måned. Rypen er midt i fjærfellingen, og skifter fra vinter- til sommerham. Foto: Espen Mills

Når snøstormen og fokket hyler over nut og hei, dokker rypa, det vil si at den graver seg ned og sover seg gjennom uværet. Snø isolerer som kjent meget godt, og rypa våkner hvis snødekket blir for tykt. Da blir det antakelig for lite oksygen, og rypa bykser seg oppover til den igjen kommer passe dypt under snøoverflaten.

Rypa er tilpasset fjellet ved sitt hamskifte fra det spraglete brune til en nesten hvit vinterdrakt - en god kamuflasje for en som lever nesten halve året i snø. Det er lyset som styrer fjærskiftet, og det hender at snøen kommer sent og da har rypa en vanskelig tid. Hvite ryper som virvler omkring i et grått og brunt landskap, er lett synlige, men det er altså prisen å betale for en god vinterkamuflasje. Lyset forandrer seg som vi vet helt regelmessig med solens gang, mens temperaturen er langt mer ustadig og vekslende. I det lange løp har evolusjonen belønnet dem som satset på det stadige i forhold til det ustadige. Av og til går det altså galt, men som kjent «There is no free lunch» og alt i naturen er basert på kompromisser, du kan bare ikke være verdensmester på alle felter!

En annen god egenskap for rypa er de fjærkledde bena som beskytter mot varmetap når den tripper omkring i snøen. Linné var så imponert over denne detaljen at han kalte arten for Lagopus lagopus (lagopus = harefot) på grunn av likheten.

Ravnen

Ravnen er en mesterlig skapning og usedvanlig tilpasningdyktig med sin sluhet. Ja, skal vi kalle det klokskap? Den er vakker og mystisk med sin kullsorte fjærdrakt og har alltid vært omgitt av myter. Det var ikke for ingen ting at Odin hadde to ravner, Hugin og Munin - som fløy omkring i verden og rapporterte hva som foregikk. Ravnen er kjent over hele den nordlige halvkule og langt ned i Sahara og India og synes å tåle både brennende tørr varme og langvarig vintermørke.

Ravn fotografert i Ryfylke. Foto: Espen Mills

Ravnen velger seg make for hele livet, og det kan være langt. Fra fangenskap kjenner vi en ravn som ble 70 år gammel! Et etablert ravnepar forsvarer sitt territorium med kraft og styrke hvis noen unge ravner prøver seg. Først etter 4 til 5 års prøvetid klarer de unge å finne et ledig område, og ofte skjer dette ved at en av de eldre ravnene dør, og den unge trer inn på dens plass. I høyfjellet er et vanlig territorium ca 10 km², langt mindre i lavlandet og ved kysten. Vi regner med at vi har ca 20 til 30 000 territoriale par og noen tusen ungfugler på streiftog til enhver tid. De sistnevnte drar for øvrig gjerne ned til kysten om vinteren fordi næringstilgangen her er lettere enn på høyfjellet.

Ravnen legger seg opp fettreserver gjennom hele sommeren, og når vinterstormen hyler, kliner den seg inn i lune skorter hvor den ruller seg sammen med hodet under vingen og sover et døgn eller to etter behov. Med sin svarte fjærdrakt absorberer den også maksimalt med varme så snart himmelen blir blank etter uværet. I fjellet legges eggene i mars/april, og det er hunnen som ruger hele tiden. De må holdes kontinuerlig varme på denne tiden - noen frostminutter og fosteret vil dø.

Med sitt usedvanlig kraftige nebb kan ravnen gå løs på nesten hva som helst av føde fra frø, bær, insekter, egg, fugleunger, døde og levende smågnagere og åtsler og søppel av alle slag som mennesket måtte etterlate seg. Vi kan trygt kalle ravnen for fjellets renovatør.

Jaktfalk

Foto: Stig Frode Olsen

Ingen rovfugl i verden er så tilpasset ekstreme klimaforhold som jaktfalken, og den ruger lenger nord enn noen annen rovfugl. Hos oss er den kjent i høyfjellet fra Setesdalsheiene til Pasvik i Finnmark. Eldre par er meget stedfaste, mens yngre fugler trekker ned til kysten, hvor det gjerne er måkene som blir mål når de unge skal lære seg jaktens vanskelige kunst. Jaktfalken er sjelden hos oss, men det er vanskelig å fastslå bestanden fordi den gjemmer seg bort i trange kløfter og avsidesliggende bergsider.

Reiret legges helst i områder hvor det er en god rypebestand, for om vinteren tar den nesten bare rype. Bare nå og da faller en hare, mink og noen smågnagere for dens skarpe klør. Om sommeren er spiseseddelen noe mer variert, da slår den både vadere og mange småfugler.

Rypa som er hvit om vinteren og trykker i bjørkekrattene, er ikke lett å få øye på for jaktfalken. Den flyr derfor lynraskt tett over bakken og ser etter spor i håp om å skremme dem opp. Skjer dette, bråvender den og suser med en hastighet på over i 100 km i timen rett ned på rypa. Som oftest slås den bevisstløs, hvoretter falken enten griper den i luften eller napper den opp fra bakken før den vender tilbake til et av sine faste spisesteder. Som alle jegere kommer også jaktfalken ofte tomhendt hjem. Undersøkelser har vist at bare hver åttende til tiende gang greier falken å fà tak i rypa, før den kommer seg i skjul mellom trærne.

I dag er jaktfalken totalfredet, og vi får håpe at bestanden etter hvert tar seg opp. Det er en spesiell opplevelse å se den i oppvisning under himmeltaket eller som elegant jeger i bjørkeskogen. «Life on the edge» er et engelsk uttrykk som brukes om arter som lever i livets grenseland. Blant alle våre fugler er det jaktfalken som kommer nærmest en slik betegnelse.

Kongeørn

Kongeørnen forbinder vel de fleste med høyfjellet, og mange har strukket nakken for å følge den under himmelhvelvet når den seiler i vide buer på jakt etter bytte. Det er imidlertid fjellskogen som er dens egentlige hjem, der kan den skjule reiret og lettere komme inn på intetanende harer, revunger og fugler av mange slag. Sin størrelse til tross, den kan være forbausende anonym og listig ved reirplassen. Mange er de turister som intetanende har passert ørnereir på nært hold, for eksempel i Rondane, uten å ane at de har blitt voktet på.

Foto: Stig Frode Olsen

Foto: Stig Frode Olsen

Ørnen har mange forskjellige jaktteknikker. Noen ganger sitter den bare på et utkikkspunkt og saumfarer terrenget, andre ganger flyr den fram og tilbake i fjellskogen for å skremme opp harer eller større fugler, eller den kan sveve høyt under himmelen. Med sitt skarpe blikk ser den snart en uforsiktig hare eller rype, og i løpet av sekunder stuper den ned på byttet, som nesten alltid taes på bakken.

I hekkeperioden utgjør pattedyr ca 1/4 av byttedyrene, mens resten er fugl, og av disse igjen er ca 2/3 ryper. Av pattedyr er det mest hare, men også mår, rev og røyskatt er funnet på reirkanten. Så selv om ørnene tar mye rype, så fjerner den også en del av rypas predatorer.

Etter langvarig fredning har vi i dag ca 1000 par kongeørner i landet, og flere steder i Nord-Norge er bestanden så høy at den konkurrerer med havørnen om territoriene. Vi er privilegerte her i landet som kan se denne vakre fuglen i fri utfoldelse. Nesten ingen fugl gir så sterke assosiasjoner til fjellet som kongeørnen - den er øverst i fjellheimen, både i luften, næringskjeden og i vår bevissthet.

Se flere artikler om temaet biologi: