Asteroider
Første januar 1801oppdaget den italienske astronomen Giuseppe Piazzi et objekt han først trodde var en komet. Men etter at han hadde fått bestemt banen, ble det klart at det ikke var en komet, men kanskje en ny planet? Piazzi kalte den for Ceres, etter den romerske gudinnen for fruktbarhet og jordbruk. De neste årene ble flere små objekter oppdaget: Pallas, Vesta og Juno. På slutten av 1800-tallet var det oppdaget flere hundre asteroider.
Frem til nå har vi oppdaget flere hundre tusen asteroider, som alle har blitt registrert og nummerert (en slags navngivelse). Hvert år blir det oppdaget tusenvis nye, og det finnes uten tvil hundrevis av tusen asteroider der ute som er for små til å bli oppdaget fra jorden. Vi kjenner til 26 asteroider som er større enn 200 km i diameter.
Vi mener at vi nå kjenner til rundt 99% av alle asteroider i solsystemet som er større enn 100 km i diameter (den som drepte dinosaurene var 81 km i diameter). Av dem mellom 10 og 100 km har vi registrert omtrent halvparten. De som er mindre enn dette kjenner vi ikke så mange av. Trolig finnes det millioner av asteroider som er mindre enn 10 km. Allikevel er den totale massen av alle asteroidene mindre enn massen av Månen.
Utforsking av asteroider
Flere asteroider er passert eller besøkt av romsonder:
Romsonden Galileo passerte Gaspra (1991) og Ida (1993).
Near Earth Asteroid Rendezvous – Shoemaker (NEAR Shoemaker) passerte 253 Mathilde (1997) og landet på Eros (2001). Dette var første landing på en asteroide!
Deep Space 1 (DS1) passerte Braille (1999).
Stardust passerte Annefrank (2002).
Hayabusa til Itokawa (2005) der den landet, tok noen små prøver, og returnerte med disse tilbake til jorden (2010). Første gang prøver fra en asteroide er returnert til jorden, og første besøk til en asteroide av et romfartøy som ikke er fra NASA. Hayabusa var sendt ut av Japan Aerospace Exploration Agency (JAXA).
Rosetta passerte Steins (2008) og Lutetia (2010). Rosetta er en romsonde fra European Space Agency (ESA).
Dawn passerte Vesta (2011-2012) og Ceres (2015-2018). Dette var første gang en av dvergplanetene fikk besøk.
New Horizons passerte Pluto (2015) og Arrokoth (2019). Dette var det fjerneste objektet som noen gang var blitt besøkt.
Hayabusa 2 fikk plassert ut tre landingsfartøy på Ryugu (2019) og returnert prøver til jorden (2020). Hayabusa 2 var sendt ut av Japan Aerospace Exploration Agency (JAXA).
Hvor finner vi asteroidene?
Asteroider blir kategorisert etter hvor de er i solsystemet:
Hovedbeltet: ligger mellom Mars og Jupiter, omtrent to til fire AU (1 AU = avstanden fra solen til jorden) fra solen.
Jordnære asteroider: er asteroider som passerer nært jorden. Vi deler disse opp i undergruppene:
Aten-asteroider: Det meste av banen ligger innenfor jordens bane. Perihelium ligger innenfor jordens bane, men aphelium kan ligge utenfor jordens bane.
Apollo-asteroider: Her er både aphelium og perihelium utenfor jordens bane, noe som vil si at de krysser jordens omløpsbane.. Noen av dem kommer svært nær jorden og kan være en trussel.
Amor-asteroide: Disse ligger mellom jordens- og Mars’ omløpsbane, men utenfor jordens bane. Noen av dem krysser banen til Mars. Mars har to måner, Deimos og Phobos, og dette kan være Amor-asteroider som er fanget opp av Mars sin gravitasjon.
Trojansk objekt: Disse deler bane med en større planet eller måne. De vil ikke kollidere med det større objektet, da punktene de ligger i, omtrent 60° foran eller bak, er stabile områder kalt Lagrange-punktene. Jupiter har svært mange av disse, men Mars, Neptun og jorden har også noen.
Asteroidebaner
De fleste objekt går i avlange baner (ellipser), og solen er ikke nødvendigvis nøyaktig i midten av banen. Aphelium er det punktet som er lengst vekke fra solen, og perihelium det motsatte punktet i ellipsen.
Hva er Lagrange-punkt?
Lagrange-punkt er navnet på noen områder i tilknytning til to objekters omløpsbaner, der et tredje objekt kan forbli stabilt uten at de andre objektenes tyngdekraft trekker det vekk fra denne posisjonen. Det finnes fem slike områder, L1-L5. Det er i områdene L4 og L5 vi finner de trojanske objektene.
Hvordan grupperer vi asteroider?
Man deler asteroider inn i forskjellige grupper/typer ut fra hva de består av.
C-type asteroider: Denne typen er den mest vanlige, rundt 75% av asteroidene vi har oppdaget så langt tilhører denne gruppen. De er laget av leire og silikatbergarter, og har en høy andel karbon. De går i bane rundt solen i stor avstand, ytterst i asteroidebeltet. Der har de ikke blitt endret av solens varme. Asteroiden Hygea er en C-type asteroide.
S-type asteroider: Dette er den nest mest vanlige gruppen, med rundt 17 % av asteroidene. Disse finnes primært i den indre delen av asteroidebeltet. De er steinete, og består av silikatbergarter og nikkel-jernblandinger.
M-type asteroider: Dette er metalliske asteroider. De består for det meste av nikkel-jern, men også av andre sjeldne metaller (for oss her på jorden). Det er bare rundt 8% av asteroidene i asteroidebeltet som hører til denne kategorien, men likevel er det anslått at verdiene av de sjeldne metallene man kan finne her har en verdi av en billion kroner per menneske på jorden!
Er det fare for at en asteroide kolliderer med jorden?
Det er alltid en liten fare for at en asteroide kan kollidere med jorden. Jorden og de andre planetene i solsystemet ble skapt av kollisjoner mellom objekter i bane rundt solen, som på den måten “smeltet sammen” og ble større legemer. Slike kollisjoner skjer fortsatt, og en stor kollisjon skjedde med Jupiter i 1994 (se bilde). Heldigvis er de fleste store objektene vekke, siden de for lengst har kollidert med andre planeter. Jorden har også en atmosfære som beskytter oss mot de minste objektene, som brenner opp på grunn av varme fra friksjonen når de treffer atmosfæren. Men allikevel er det alltid en liten sjanse, og det sitter mange astronomer og følger med på himmelen etter asteroider på kollisjonskurs med jorden. De kan regne ut banene til asteroidene og se om de kommer til å treffe oss god tid i forveien. Heldigvis det ikke skjedd noen store hendelser ennå - så lenge menneskene har levd på jorden!
I 1994 passerte kometen Shoemaker-Levy 9 nær (25 000 km) Jupiter. Gravitasjonskraften fra Jupiter brøt den opp i mange mindre deler, og mange av disse kolliderte med Jupiter. Kraften i disse nedslagene tilsvarte seks millioner megaton TNT. Til sammenligning var den totale mengden sprengkraft i ALLE atomvåpen på det meste (1974) på “bare” 25 000 megaton. Et slikt nedslag som dette på jorden hadde med andre ord utryddet vår sivilisasjon. Bildet er en kunstners visualisering/NASA.
Fakta om asteroider
Størrelsen på asteroider varierer fra størrelsen på et støvkorn til 945 kilometer i diameter!
Den største oppdagede asteroiden i solsystemet er dvergplaneten Ceres.
De fleste asteroidene går i bane rundt Solen mellom banene til Mars og Jupiter. Dette området kalles asteroidebeltet. Noen av de større asteroidene kan også kalles planetoider og småplaneter. Ceres er den eneste dvergplaneten som fortsatt beholder sin asteroidebetegnelse.
Asteroider grupperes i kategorier basert på deres sammensetning - hva asteroidene er laget av.
C-typer, kalt kondritter, er laget av leire og silikatbergarter. Dette er langt den vanligste typen asteroide. Disse går i bane lengst borte fra Solen, stort sett i det ytre beltet, så de har ikke blitt endret av Solens varme.
S-typer, kjent som silikat-asteroider, er de steinete asteroidene laget av silikatbergarter og nikkel-jern-blandinger. Disse finnes for det meste i det indre asteroidebeltet.
M-typer er de metalliske asteroidene. Disse er stort sett laget av nikkel-jern.
Det antas at asteroider er restene etter dannelsen av de indre planetene.
Asteroidene er uregelmessig formet. Dette skyldes deres mindre størrelse og lille gravitasjonsfelt. Objekter med stor masse har et stort gravitasjonsfelt. Denne gravitasjonskraften trekker innover, og gir de større objektene (som planetene og månene) en hovedsakelig sfærisk form. Asteroider mangler evnen til å gjøre dette, ettersom deres tyngdekraft er lav og akkurat nok til å holde materialene sammen, men ikke nok til å lage denne runde formen.
De mest kjente asteroidene er dvergplaneten Ceres, Pallas - en enorm 544 kilometer stor asteroide og Vesta - et veldig lyst stort objekt. Disse er alle asteroider, men kalles også småplaneter. Astronomer har vært klar over dem siden begynnelsen av 1800-tallet.
Det er en veldig liten sjanse for at en asteroide kolliderer med planeten vår. Jorden og andre planeter i solsystemet ble skapt gjennom prosessen med at objekter krasjet inn i hverandre for å danne større verdener. Disse kollisjonene skjer fortsatt, men heldigvis er de fleste av de større gjenstandene borte, og utgjør nå deler av planetene vi kjenner. Heldigvis ville mindre objekter bli ødelagt av jordens atmosfære hvis de gikk i bane nær vår hjemmeplanet. For sikkerhets skyld er det mange astronomer som holder øye med posisjonene til eventuelle asteroider som nærmer seg Jorden. Disse menneskene kartlegger banene til disse objektene og kan forutsi sammenstøt lang tid i forveien.
En asteroide som kolliderte med Jorden for omtrent 66 millioner år siden antas å være en av hovedfaktorene som førte til dinosaurenes utryddelse.
Omtrent hvert 2000. år kolliderer et objekt på størrelse med en fotballbane med Jorden. Asteroiden som traff Jorden for 65 millioner år siden ville ha vært mye, mye større enn dette!
Hvis du samlet alle de kjente asteroidene, ville massen deres fortsatt være mindre enn massen til vår måne.
