Fakta om heiloen
En fjellvandrer har mang en gang truffet på denne vadefuglen, som egentlig sjelden befinner seg i tilknytning til vann. Heiloen liker seg derimot veldig godt i hei og fjellstrøk. Heiloen hekker i Norge, men vender nebbet sydover i august - oktober. I mai er den tilbake for å glede fjellvandrere og legge sine fire grå/brungule egg med sine karakteristiske mørke flekker. Heilobestanden er anslått til 130 000 par, der Norge etter Island har den største bestanden i hele Europa! I fjellet får Heiloen fly rundt relativt upåvirket og det har ikke skjedd markante habitatendringer, men dessverre har oppdyrking av innmark på Jæren ført til en en kraftig tilbakegang av arten i denne landsdelen.
På tur i Etnefjellet traff vi på dette flotte eksemplaret. Hadde det ikke vært for at heiloen dannet silhuett hadde kamuflasjen gjort det vanskelig å spotte fuglen. Foto: Bjarte Bjørgen Olsen.
Sverre M. Fjelstad beskriver heiloen i "Fuglefløyt og dyretråkk" som en fjellvandrers venn. Fjelstad sniker seg inn på fire-fem meters hold for å ta bilder. Etter et titall bilder tok den vingene fatt og landet trygt på en stein bare noen meter unna. Snart høres et tly, sørgmodig og mollstemt. Slik blir den sittende, og heiloens sørgmodige tone kunne høres også lenge etter av fuglen var blitt borte. "Heiloa er fjellvandrerens spesielle venn. Dens vemodige fløyt er ofte den eneste fuglelåten han opplever på hele turen. I øde og golde landskap, hvor man kan hende har vanskelig for å fatte at noe levende kan holde til - aller minst hekke, der dukker heiloa opp."
Undertegnede og denne heiloen hadde en fin fotoshoot sammen. Etter seansen måtte jeg sette i sprang for å nå igjen resten av turfølget.
Foto: Bjarte Bjørgen Olsen.
Se flere artikler om temaet biologi:
